En fortsettelse på forrige innlegg...
Jeg sluttet altså å spise og drikke (men jeg begynte jo å spise/drikke igjen, og det gikk fint og jeg fortsatte med det og det går fremdeles helt fint). Alle har spurt meg hvorfor. Hvorfor?
1. For å teste ut hva slags reaskjoner det skapte. Om folk så meg, brydde seg, tok tak i det. Og det gjorde de. Nesten alle lærerne spurte hvordan det gikk, sånn ordentlig spurte, ikke bare for å være høflig liksom. Elevene brydde seg også. Siden det var i innspurten til skoleforestillingen var jeg nødt til å være ærlig når de lurte på hvorfor jeg var så fraværende både fysisk og psykisk. Alle ga uttrykk for at de støttet meg og at det stod respekt av at jeg stilte opp selv om jeg var så dårlig, og det var veldig godt. Når jeg begynte spise igjen var folk oppriktig oppmuntrende, og kastet gjerne fra seg hva enn de holdte på med når jeg spurte om de kunne sitte sammen med meg å spise utenom mattidene. Og i etterkant har mange spurt, litt sånn diskre, om det går bedre med meg. Jo, det gjør det jo. Takk..
2. For å bevise at jeg enda «kan». Angsten for mat kommer snikende, den gamle, skumle angsten. Det at jeg er «avhengig» av mat er uutholdelig. Men mat må man jo ha. Bilen fungerer ikke uten bensin, osv. Det er jo så basic at herregud.
3. For å lære meg selv en lekse. Fordi jeg vet at jeg setter større pris på mat og spising etterpå. Jeg vil ikke tenke på mat som en selvfølge.
Hva lærte jeg?
Jeg har kontroll. På både en negativ og positiv måte. Jeg har nok kontroll til å slutte og spise, og så har jeg jammen kontroll nok til å begynne å spiser igjen også!
Quotation of the Day
tirsdag, desember 8
fredag, november 27
Tilbakefall..
Først vil jeg bare si at det går bra igjen nå! Men to siste ukene har vært tunge. Forrige uke hadde vi prosjekt hele uka, for å lage forestilling til familiehelga nå sist helg. Det var rett etter at jeg hadde kommet tilbake fra Bodø og Lofoten, så jeg var i utgangspunktet sliten. Onsdag etter lunsj svimte en jente av, ambulansen kom og hele skolen surret av bekymret hvisking. Det gikk bra med henne men det minnet meg så mye om det som har vært. Så jeg spiste ikke middag. Eller kvelds. På kvelden tok jeg en næringsdrikk. Torsdag spiste jeg ingenting, og drakk kun en næringsdrikk på formiddagen. Fredag drakk eller spiste jeg ingenting. Det var premierekvelden, så jeg dro til legevakta på ettermiddagen for å bli videresendt til sykehuset og få intravinøst så jeg hvertfall klarte forestillinga, jeg hadde tross alt en del replikker og de andre var dritstressa fra før av.
Jeg visste allerede på formiddagen at jeg burde få intravinøst, men legevakta åpnet ikke før tre og ville ikke engang ta i mot spørsmål før den tid, men legesentret i Kopervik hadde det så travelt at de ikke tok telefonen. Da legevakta åpnet ringte en av lærerene dit, og jeg fikk time klokken seks. Jeg sa det var for lenge til, og de sa jeg kunne kommer klokken fem, tidligere gikk ikke fordi legen ikke kom dit før klokka var fem. Kjempelogisk. Så kom dit fem, og satt å venta i tre kvarter, før jeg fikk snakke med han og han ga meg henvisning til sykehuset. Jeg kom meg til akuttmotaket der, og ble lagt på et sånn mottaksrom. Sykepleieren var hyggelig. Sånt er så utrolig viktig. Jeg fikk nål i hånda og saltvann i årene, pluss at de tok blodprøver. Etter å ha liggi der i to timer å stirre i veggen, var bare 1/3 av posen gått inn, men jeg måtte rett og slett gå for å rekke forestillinga. Det var litt ekkelt, for legen ville gjerne ha meg der over natta, eller hvertfall til hele posen var gått inn, og jeg måtte skrive under på at jeg skrev meg ut mot legen anbefaling. Blodprøvene de hadde tatt var ok, så da var det jo ikke noe krise. The show must go on!
Den kvelden drakk jeg vann og melk, og lørdag spiste jeg litt ris og bønner. SØndag fikk jeg ikke i meg noe, men etter en alvorssamtale med læreren min som er sykesøster og ambulansemann, fant jeg ut at jeg bare måtte komme i gang. Jeg kan risikere å bli kastet ut når jeg driver på sånn, og redselen for å bli kastet ut er mye større enn redselen for å spise.
Alle har spurt meg hvorfor. Hvorfor? Jeg vet hvorfor. Skal skrive mer om det i neste innlegg.
Det er nå fredag, og på onsdag bar jeg ved, torsdag gikk jeg 2-3 timer i sentrum under julegateåpning pluss spilt vollyball, og i dag har jeg gått tur og spilt vollyball. Det er deilig å kjenne at jeg/kroppen min klarer hente seg inn igjen så fort.
Jeg visste allerede på formiddagen at jeg burde få intravinøst, men legevakta åpnet ikke før tre og ville ikke engang ta i mot spørsmål før den tid, men legesentret i Kopervik hadde det så travelt at de ikke tok telefonen. Da legevakta åpnet ringte en av lærerene dit, og jeg fikk time klokken seks. Jeg sa det var for lenge til, og de sa jeg kunne kommer klokken fem, tidligere gikk ikke fordi legen ikke kom dit før klokka var fem. Kjempelogisk. Så kom dit fem, og satt å venta i tre kvarter, før jeg fikk snakke med han og han ga meg henvisning til sykehuset. Jeg kom meg til akuttmotaket der, og ble lagt på et sånn mottaksrom. Sykepleieren var hyggelig. Sånt er så utrolig viktig. Jeg fikk nål i hånda og saltvann i årene, pluss at de tok blodprøver. Etter å ha liggi der i to timer å stirre i veggen, var bare 1/3 av posen gått inn, men jeg måtte rett og slett gå for å rekke forestillinga. Det var litt ekkelt, for legen ville gjerne ha meg der over natta, eller hvertfall til hele posen var gått inn, og jeg måtte skrive under på at jeg skrev meg ut mot legen anbefaling. Blodprøvene de hadde tatt var ok, så da var det jo ikke noe krise. The show must go on!
Den kvelden drakk jeg vann og melk, og lørdag spiste jeg litt ris og bønner. SØndag fikk jeg ikke i meg noe, men etter en alvorssamtale med læreren min som er sykesøster og ambulansemann, fant jeg ut at jeg bare måtte komme i gang. Jeg kan risikere å bli kastet ut når jeg driver på sånn, og redselen for å bli kastet ut er mye større enn redselen for å spise.
Alle har spurt meg hvorfor. Hvorfor? Jeg vet hvorfor. Skal skrive mer om det i neste innlegg.
Det er nå fredag, og på onsdag bar jeg ved, torsdag gikk jeg 2-3 timer i sentrum under julegateåpning pluss spilt vollyball, og i dag har jeg gått tur og spilt vollyball. Det er deilig å kjenne at jeg/kroppen min klarer hente seg inn igjen så fort.
onsdag, november 18
kvekk kvekk, multifamilieterapigruppe
Denne helga var siste multifamiliegruppeterapi. Ene venninna mi, som jeg kjenner fra capio, var blitt så forferdelig tynn, det var et sjokk å se henne, jeg klarte ikke gå bort å si hei fordi jeg ikke trodde jeg ville klare holde tårene tilbake. Og så fikk vi en forferdelig nyhet. Da vi var på infomøte til gruppen i januar, var det en mor, en far, en bror og en jente fra forrige gruppe som fortalte om sin opplevelse. Jenta er nå død. De sa ikke hva som hadde skjedd, men at det ikke var direkte knyttet til spiseforstyrrelsen, så det var nok selvmord. En av de andre jentene på årets gruppen var dessuten kjæresten hennes, og de hadde vært sammen halvannet år. Hele familien var veldig opprørt, det var forferdelig trist. En vekker, kan man kanskje si. Jeg kjenner hvertfall selv at jeg er klar til å komme meg bort fra alt av behandling, terapi og syke folk. Jeg har ikke overskudd til det. Jeg klarer det ikke.
Det var godt å være hjemme, da. Ble faktisk syk, feber og tisset piggtråd, og da var det veldig fint å være hjemme og bli tatt vare på! Fikk maten jeg ville ha og kosa meg på sofaen med vofsen min.
Jeg kjøpte en nødhammer og en førstehjelppute til bilen til foreldrene mine, på en ny butikk. Jeg trodde at en førstehjelppute er en førstehjelppute, men den var totalt elendig! Det var ganske morro at jeg kunne se det. Den var kjempevanskelig å få ut, det var ikke innholdsfortegnelse, det var ukorrekte førstehjelpsinnstruksjoner, og med bilder så små at man ikke kan se hva som står. Hihi, jeg har fått så spesielle interesser.
Før jeg dro hadde jeg teoriprøve/eksamen i førstehjelp. Var 60 påstander, og vil skulle svare riktig eller feil. Man kunne ha maks 20 feil, jeg fikk 11, så jeg stod altså, men er ikke fornøyd med det. Det var så mange teite spørsmål! Dårlig formulerte. Feks stod det at det skulle være «30 innblåsninger og 2 kompresjoner», og jeg svarte rett, men det er jo omvendt. Herlighet, som om jeg ville tatt feil av det når det virkelig gjalt! En annen ting var at det stod at man skal lytte etter pust i opptil 10 sek, noe som er feil, man skal i minst 10 sekunder. Irriterende!
Jeg er så trett, så sliten. Jeg har det ikke så tungt selv, men å bekymre seg for andre er helt ræva og tar forferdelig mye energi.
Det var godt å være hjemme, da. Ble faktisk syk, feber og tisset piggtråd, og da var det veldig fint å være hjemme og bli tatt vare på! Fikk maten jeg ville ha og kosa meg på sofaen med vofsen min.
Jeg kjøpte en nødhammer og en førstehjelppute til bilen til foreldrene mine, på en ny butikk. Jeg trodde at en førstehjelppute er en førstehjelppute, men den var totalt elendig! Det var ganske morro at jeg kunne se det. Den var kjempevanskelig å få ut, det var ikke innholdsfortegnelse, det var ukorrekte førstehjelpsinnstruksjoner, og med bilder så små at man ikke kan se hva som står. Hihi, jeg har fått så spesielle interesser.
Før jeg dro hadde jeg teoriprøve/eksamen i førstehjelp. Var 60 påstander, og vil skulle svare riktig eller feil. Man kunne ha maks 20 feil, jeg fikk 11, så jeg stod altså, men er ikke fornøyd med det. Det var så mange teite spørsmål! Dårlig formulerte. Feks stod det at det skulle være «30 innblåsninger og 2 kompresjoner», og jeg svarte rett, men det er jo omvendt. Herlighet, som om jeg ville tatt feil av det når det virkelig gjalt! En annen ting var at det stod at man skal lytte etter pust i opptil 10 sek, noe som er feil, man skal i minst 10 sekunder. Irriterende!
Jeg er så trett, så sliten. Jeg har det ikke så tungt selv, men å bekymre seg for andre er helt ræva og tar forferdelig mye energi.
søndag, november 8
siste nytt; opptur og nedtur
Tattoo
Jeg har tatt ny tattoo, nemlig capios lille logo, over Solar Plexus. Som et minne, som en påminnelse, som en tribute. Dessuten har jeg farga blomsten på brystet mitt. Det var tredje gang jeg tattooverte meg på akkurat den plassen, og de fem minuttene det tok å farge den var 100 ganger verre enn den halvannen timen det tok å lage logoen. Er veldig fornøyd med capios logo men ikke sånn veldig fornøyd med blomsten, må nok venne meg til det.
Trening og kosthold
Jeg trener mye, enkelte dager har jeg gym på formiddagen, ballspill på ettermiddagen og styrketrening på kvelden. Jeg får ekstremt dårlig samvittighet dersom jeg ikke får trenet minst annen hver dag. Det er vel kanskje ikke spessielt positivt, men hvertfall så motiverer det meg til å spise mer, selv om jeg ikke er særlig flink å følge matprogrammet. Men det går seg nok til. Jeg skal bygge muskler, nemlig, det er målet mitt, og jeg vet at jeg må spise rett for å klare det, faktisk.
Morgensamling
Forrige torsdag hadde jeg morgensamling, hvor jeg snakket om capio. Fortalte at jeg hadde vært innlagt der og at jeg nå er bedre enn jeg trodde det var mulig å bli. Og så fortalte jeg om capios situasjon som privat foretak, om stortinget, om Jens Stoltenberg, om helsevesenet. Jeg var fryktelig nervøs, og spessielt ekkel når jeg måtte snakke i mikrofon, men det gikk bra. Klarte snakke sakte og tydelig, og det har aldri før vært så musestille på en morgensamling, ingen sa et eneste ord! Noen kom bort til meg og sa at det var bra, tøft av meg, osv, og noen lærerene takket meg. Men jeg glemte så mange ting. Blant annet at folk kan støtte ved å melde seg inn i gruppen på facebook. Men det kan jeg nevne på mandag under morgensamlingen da.
Psykopat
Dessverre er det ei jente på skolen som er, vel, rett og slett slem med meg, T heter hun. Hun er venner med omtrent alle, og en tilsynelatende sprudlende og omgjengelig person. Men mot meg er hun direkte ondskapsfull. Vi har hatt flere småkrasj siden skolestart, og jeg er jo veldig klar over at hun ikke liker meg, selv om jeg ikke har gjort henne noe som helst. Jeg kan lett unngå henne, men hun er dama til en god venn av meg, og «beste»venninna til «beste»venninna mi her, pluss flere andre venner.
Nå i helgen toppet det seg. Vi havnet på samme gruppe, og satt rundt et bord med en person mellom oss, W. Vi skulle skrive tanker rundt å jobbe med Moulin Rouge i prosjektuka, og jeg sa til W at det var skrevet feil, for det stod molan rouge. W er heller ikke så greit. Ene øyeblikket er hun en kjempeflott person, neste øyeblikk vrenger og vrir hun på alt man sier. Hun sa at det hadde vel ikke noe å si, og det var dessuten T som hadde skrevet det, og når T hørte navnet sitt snudde hun seg selvsagt og W fortalte henne hva jeg hadde sagt. Jeg orket ikke noen krangel, så jeg reiste meg og gikk til et annet bord, og da jeg sa tilbake stirra de begge to stygt på meg. Etterpå prøvde jeg å be T om unskyldning, sa det ikke var kritikk av henne, og hun svarte at ingen vel bryr seg om hvordan det er skrevet, og jeg sa at jeg brydde meg, men jeg ville bare si at det ikke var ment som noe negativt mot henne. Bla bla bla, og plutselig kaller hun meg «jævla fittekjerring» og stormer av gårde. Jeg var sliten fra før, og det var dråpen, så jeg begynte å gråte. Heldigvis så ikke T det, og heldigvis er det flere som vet hvordan hun virkelig er, så fikk trøst av dem. På mandag skal jeg klage henne inn til trivselsrådet, lurer veldig på hva som skjer videre da. Jeg er redd henne, fordi hun for (nesten) alle andre virker så elskverdig, men mot meg er så slem.
Jeg har tatt ny tattoo, nemlig capios lille logo, over Solar Plexus. Som et minne, som en påminnelse, som en tribute. Dessuten har jeg farga blomsten på brystet mitt. Det var tredje gang jeg tattooverte meg på akkurat den plassen, og de fem minuttene det tok å farge den var 100 ganger verre enn den halvannen timen det tok å lage logoen. Er veldig fornøyd med capios logo men ikke sånn veldig fornøyd med blomsten, må nok venne meg til det.
Trening og kosthold
Jeg trener mye, enkelte dager har jeg gym på formiddagen, ballspill på ettermiddagen og styrketrening på kvelden. Jeg får ekstremt dårlig samvittighet dersom jeg ikke får trenet minst annen hver dag. Det er vel kanskje ikke spessielt positivt, men hvertfall så motiverer det meg til å spise mer, selv om jeg ikke er særlig flink å følge matprogrammet. Men det går seg nok til. Jeg skal bygge muskler, nemlig, det er målet mitt, og jeg vet at jeg må spise rett for å klare det, faktisk.
Morgensamling
Forrige torsdag hadde jeg morgensamling, hvor jeg snakket om capio. Fortalte at jeg hadde vært innlagt der og at jeg nå er bedre enn jeg trodde det var mulig å bli. Og så fortalte jeg om capios situasjon som privat foretak, om stortinget, om Jens Stoltenberg, om helsevesenet. Jeg var fryktelig nervøs, og spessielt ekkel når jeg måtte snakke i mikrofon, men det gikk bra. Klarte snakke sakte og tydelig, og det har aldri før vært så musestille på en morgensamling, ingen sa et eneste ord! Noen kom bort til meg og sa at det var bra, tøft av meg, osv, og noen lærerene takket meg. Men jeg glemte så mange ting. Blant annet at folk kan støtte ved å melde seg inn i gruppen på facebook. Men det kan jeg nevne på mandag under morgensamlingen da.
Psykopat
Dessverre er det ei jente på skolen som er, vel, rett og slett slem med meg, T heter hun. Hun er venner med omtrent alle, og en tilsynelatende sprudlende og omgjengelig person. Men mot meg er hun direkte ondskapsfull. Vi har hatt flere småkrasj siden skolestart, og jeg er jo veldig klar over at hun ikke liker meg, selv om jeg ikke har gjort henne noe som helst. Jeg kan lett unngå henne, men hun er dama til en god venn av meg, og «beste»venninna til «beste»venninna mi her, pluss flere andre venner.
Nå i helgen toppet det seg. Vi havnet på samme gruppe, og satt rundt et bord med en person mellom oss, W. Vi skulle skrive tanker rundt å jobbe med Moulin Rouge i prosjektuka, og jeg sa til W at det var skrevet feil, for det stod molan rouge. W er heller ikke så greit. Ene øyeblikket er hun en kjempeflott person, neste øyeblikk vrenger og vrir hun på alt man sier. Hun sa at det hadde vel ikke noe å si, og det var dessuten T som hadde skrevet det, og når T hørte navnet sitt snudde hun seg selvsagt og W fortalte henne hva jeg hadde sagt. Jeg orket ikke noen krangel, så jeg reiste meg og gikk til et annet bord, og da jeg sa tilbake stirra de begge to stygt på meg. Etterpå prøvde jeg å be T om unskyldning, sa det ikke var kritikk av henne, og hun svarte at ingen vel bryr seg om hvordan det er skrevet, og jeg sa at jeg brydde meg, men jeg ville bare si at det ikke var ment som noe negativt mot henne. Bla bla bla, og plutselig kaller hun meg «jævla fittekjerring» og stormer av gårde. Jeg var sliten fra før, og det var dråpen, så jeg begynte å gråte. Heldigvis så ikke T det, og heldigvis er det flere som vet hvordan hun virkelig er, så fikk trøst av dem. På mandag skal jeg klage henne inn til trivselsrådet, lurer veldig på hva som skjer videre da. Jeg er redd henne, fordi hun for (nesten) alle andre virker så elskverdig, men mot meg er så slem.
fredag, oktober 16
En følelse av å kunne dø lykkelig
Av og til, når noe veldig bra/fint/kult har skjedd, får jeg en følelse av at jeg kan dø lykkelig. At det ikke spiller noen rolle om jeg dør nå eller om 50 år – jeg kan dø lykkelig. Det er en deilig følelse. Det er vel det andre kaller lykke.
For eksempel da Redning og Beredskapsklassen var med på katastrofeøvelse, i midten av oktober. Egentlig så fikk jeg en kjedelig rolle, jeg skulle bare gå rundt å være forvirra. Men etter litt masing så fikk jeg litt neseblod også, og jeg sa jeg ikke visste hva som hadde skjedd, og plutselig ble jeg hentet på båre og lagt inn i en sykebil. Åh lykke! Jeg ble så åndssvakt glad! Men vi kom ikke langt før vi måtte tilbake, og en lege oppgraderte meg til rød, dvs akutt, og da jeg så opp så jeg to piloter! Og jeg ble kjørt mot en stort Seaking-helikopter! Og vi fløy avgårde! Jeg ble så glad og gira og helt oppi skyene. Jeg ble så glad at jeg ble helt matt. Dessuten døde jeg litt inni meg, på en sånn god måte. Det var bare helt fantastisk.
Lørdag 24 oktober var det Kulturnatt i Haugesund, og mye skjedde, og veldig mye skjedde på samme tid, men en ting fikk jeg med meg. Nemlig show fra en av elevene ved Fakirskolen i Oslo, Pain Solution, selveste Princess of Scars. Hun lå på spikerseng og knivseng. Hun spikret en lang spiker inn i nesa. Hun puttet lange nåler inn i kroppen sin. Slik at blodet rant, faktisk ble hele fjeset hennes rødt av blod fordi hun hadde hatt nåler i panna, og det rant nedover fjeset hennes. Det var helt fantastisk å se. Jeg var så gira. Jeg har aldri vært så i hundre før i hele mitt liv. Kroppen min var så full av noe rart at jeg holdt på å sprenges. På en sånn deilig måte.
Jeg googlet dem da jeg kom tilbake, og fant ut at alle som er med der har en bakgrunn som selvskadere. Det er provoserende, rart, fantastisk og alt på en gang, at man kan bygge kariere på noe sånt. (Til en viss grad) sosialt akseptert selvskading. Da er det vel håp for alle?
For eksempel da Redning og Beredskapsklassen var med på katastrofeøvelse, i midten av oktober. Egentlig så fikk jeg en kjedelig rolle, jeg skulle bare gå rundt å være forvirra. Men etter litt masing så fikk jeg litt neseblod også, og jeg sa jeg ikke visste hva som hadde skjedd, og plutselig ble jeg hentet på båre og lagt inn i en sykebil. Åh lykke! Jeg ble så åndssvakt glad! Men vi kom ikke langt før vi måtte tilbake, og en lege oppgraderte meg til rød, dvs akutt, og da jeg så opp så jeg to piloter! Og jeg ble kjørt mot en stort Seaking-helikopter! Og vi fløy avgårde! Jeg ble så glad og gira og helt oppi skyene. Jeg ble så glad at jeg ble helt matt. Dessuten døde jeg litt inni meg, på en sånn god måte. Det var bare helt fantastisk.
Lørdag 24 oktober var det Kulturnatt i Haugesund, og mye skjedde, og veldig mye skjedde på samme tid, men en ting fikk jeg med meg. Nemlig show fra en av elevene ved Fakirskolen i Oslo, Pain Solution, selveste Princess of Scars. Hun lå på spikerseng og knivseng. Hun spikret en lang spiker inn i nesa. Hun puttet lange nåler inn i kroppen sin. Slik at blodet rant, faktisk ble hele fjeset hennes rødt av blod fordi hun hadde hatt nåler i panna, og det rant nedover fjeset hennes. Det var helt fantastisk å se. Jeg var så gira. Jeg har aldri vært så i hundre før i hele mitt liv. Kroppen min var så full av noe rart at jeg holdt på å sprenges. På en sånn deilig måte.
Jeg googlet dem da jeg kom tilbake, og fant ut at alle som er med der har en bakgrunn som selvskadere. Det er provoserende, rart, fantastisk og alt på en gang, at man kan bygge kariere på noe sånt. (Til en viss grad) sosialt akseptert selvskading. Da er det vel håp for alle?
Final weight og en smule heartbroken
Jeg veier nå 19 kg mer enn jeg gjorde i januar i fjor, dvs for 1 år og 10 mnd siden. Det er vanvittig mye. Jeg var 47 og hadde bmi på 13.7, og nå er jeg 66 kg med en bmi på 19, og indeelt sett skal jeg ha bmi på 21, det vil si 6-7 kg til. Tenk at jeg var så sinnsykt undervektig. Det går opp for meg at jeg faktisk var dødssyk. Og aldri skal jeg dit igjen.
Jeg har nevnt at jeg muligens er forelsket. Og jeg fikk en intens trang til å fortelle henne det. Så jeg gjorde det. Over sms, pysete som jeg er. Svaret jeg fikk var at det var hyggelig, men at hun nok var hetro. Jeg svarte at jeg håpet at det ikke ville bli rart mellom oss, og at jeg har stor respekt for henne og at hun er så snill og flink og god på alle områder. Hun svarte at det var koselig sagt, samt at det ikke var, eller vil bli ubehagelig mellom oss. Da jeg møtte henne i dag var alt bare helt som vanlig. Hun er et utrolig flott menneske. Jeg har tenkt å fortsette å like henne, jeg.
Jeg har nevnt at jeg muligens er forelsket. Og jeg fikk en intens trang til å fortelle henne det. Så jeg gjorde det. Over sms, pysete som jeg er. Svaret jeg fikk var at det var hyggelig, men at hun nok var hetro. Jeg svarte at jeg håpet at det ikke ville bli rart mellom oss, og at jeg har stor respekt for henne og at hun er så snill og flink og god på alle områder. Hun svarte at det var koselig sagt, samt at det ikke var, eller vil bli ubehagelig mellom oss. Da jeg møtte henne i dag var alt bare helt som vanlig. Hun er et utrolig flott menneske. Jeg har tenkt å fortsette å like henne, jeg.
onsdag, oktober 7
capioanoreksisenter
Det jeg har vært mest spent på var faktisk veiingen. Jeg veier nå 65.2 kg. Helt ok. Bmi på 18.9. Det føles ikke sånn, men ok. Det er akseptabelt. Jeg har tenkt å trene mye å få muskler, og da går vel vekten opp den også
= friskere tanke
Fika da jeg kom var kake, og det første jeg tenkte var "oj, det var små kakestykker!" fordi kakene på bakeriet/som vi får på skolen er liksom dobbelt så store og jeg anser de som "normalt" kakestykke
= friskere tanke
Da jeg kom hit hadde jeg ikke reflekser i kroppen min. Sånn når man dunker på knærne og foten popper opp. Det var umulig å finne reflekser på verken ben eller armer. Og på somatisk undersøkelse i dag, full score!
= friskere kropp
Det har vært en liten avsluttning for meg og en annen jente som også har sin siste uke her. Jeg begynte grine da jeg sa hade til Sylvi, hun er kanskje den som har betydd mest for meg. Så jeg gråt. For at jeg ikke får se henne igjen. For at jeg vil savne henne og alle de andre. Men ikke fordi jeg føler at jeg ikke er ferdig her. Tvert i mot. Jeg tror nok at jeg er helt klar til å dra.
= friskere tanke
Jeg har bodd oppe i leiligheten, og laga meg middag omtrent alene to dager på rad
= dritbra
Jeg får vondere av å se på andre som sliter enn jeg har det inni meg. Gråting og den trykka stemninga gjør meg sprø og usikker, og innimellom utålmodig
= forbedring
Om jeg ikke skal spise kjøtt er det dritviktig at jeg får i meg nok og rett næring. Å være vegetarianer er viktigere for meg å være anorektiker, så det er et enkelt valg og ekstra motivasjon
= flinke Tora
Min neste tatovering skal være Capios logo.
= friskere tanke
Fika da jeg kom var kake, og det første jeg tenkte var "oj, det var små kakestykker!" fordi kakene på bakeriet/som vi får på skolen er liksom dobbelt så store og jeg anser de som "normalt" kakestykke
= friskere tanke
Da jeg kom hit hadde jeg ikke reflekser i kroppen min. Sånn når man dunker på knærne og foten popper opp. Det var umulig å finne reflekser på verken ben eller armer. Og på somatisk undersøkelse i dag, full score!
= friskere kropp
Det har vært en liten avsluttning for meg og en annen jente som også har sin siste uke her. Jeg begynte grine da jeg sa hade til Sylvi, hun er kanskje den som har betydd mest for meg. Så jeg gråt. For at jeg ikke får se henne igjen. For at jeg vil savne henne og alle de andre. Men ikke fordi jeg føler at jeg ikke er ferdig her. Tvert i mot. Jeg tror nok at jeg er helt klar til å dra.
= friskere tanke
Jeg har bodd oppe i leiligheten, og laga meg middag omtrent alene to dager på rad
= dritbra
Jeg får vondere av å se på andre som sliter enn jeg har det inni meg. Gråting og den trykka stemninga gjør meg sprø og usikker, og innimellom utålmodig
= forbedring
Om jeg ikke skal spise kjøtt er det dritviktig at jeg får i meg nok og rett næring. Å være vegetarianer er viktigere for meg å være anorektiker, så det er et enkelt valg og ekstra motivasjon
= flinke Tora
Min neste tatovering skal være Capios logo.
søndag, oktober 4
Capio og diverse
Det har vært mye pes på skola den siste uke, en del teite og unødvendige motsetninger i den ene klassen min, hvorpå vi har hatt endel drøye fellesmøter. Snakk om at 1 fjær har blitt til 10 høns. Men jeg håper vi er ferdig med det snart nå. Saken skal bli innenfor klassen, men jeg vil nevne en ting; en i klassen misliker læreren sterkt, og det legger hun ikke skjul på heller. Det skaper selvsagt en litt negativ, og unødvendig, stemning i klassen.
Nå er det høstferie, og jeg er i Drammen hos søskenbarnet mitt, som bor her med kone, en guttunge på 6 og tvillinger på 2 år. Verdens nydelige småtasser. Har sikkert nevnt det før her. De er bare verdens beste små. Begynner få bedre språk og ordforråd, så kan nesten ha en samtale med dem. Spess lillegutten er nydelig. Når jeg ber han om en kos, og han legger armene rundt halsen min og klemmer seg inntil meg. Bedre blir det ikke <3
På tirsdag drar jeg til Capio Anoreksisenter, for aller siste gang, sansynligvis. Følelsene rundt det er blandet. Jeg er veldig spent på hva jeg veier, har ikke veid meg på halvannen måned nå, kan ikke huske sist jeg gikk så lenge uten å veie meg! Også håper jeg at jeg får forbli vegetarianer der. Har ikke spist rødt kjøtt på 7-8 år, men er kun siste halvannen månedene at jeg har kuttet ut fisk og fugl.
Ellers så tror jeg at jeg begynne å bli forelsket. Jeg er ofte betatt, og ofte av flere personer på samme tid, men dette føles litt anderledes.. Jeg får se hva jeg gjør. Det er ei jente nemlig. Nei, jeg er ikke lesbisk, men jeg tenker at min forelsket i personen og ikke kjønnet. Tror jeg. Det er ikke noe jeg stresser med å finne ut av.
Nå er det høstferie, og jeg er i Drammen hos søskenbarnet mitt, som bor her med kone, en guttunge på 6 og tvillinger på 2 år. Verdens nydelige småtasser. Har sikkert nevnt det før her. De er bare verdens beste små. Begynner få bedre språk og ordforråd, så kan nesten ha en samtale med dem. Spess lillegutten er nydelig. Når jeg ber han om en kos, og han legger armene rundt halsen min og klemmer seg inntil meg. Bedre blir det ikke <3
På tirsdag drar jeg til Capio Anoreksisenter, for aller siste gang, sansynligvis. Følelsene rundt det er blandet. Jeg er veldig spent på hva jeg veier, har ikke veid meg på halvannen måned nå, kan ikke huske sist jeg gikk så lenge uten å veie meg! Også håper jeg at jeg får forbli vegetarianer der. Har ikke spist rødt kjøtt på 7-8 år, men er kun siste halvannen månedene at jeg har kuttet ut fisk og fugl.
Ellers så tror jeg at jeg begynne å bli forelsket. Jeg er ofte betatt, og ofte av flere personer på samme tid, men dette føles litt anderledes.. Jeg får se hva jeg gjør. Det er ei jente nemlig. Nei, jeg er ikke lesbisk, men jeg tenker at min forelsket i personen og ikke kjønnet. Tror jeg. Det er ikke noe jeg stresser med å finne ut av.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
